Kapittel 9

Det er et djervt fortellerteknisk grep forfatteren av Jobs bok tar i kapittel 38. Der lar han Herren få ordet og tale direkte til Job. Det krever en sterk forfatterautoritet for å ta et slikt grep. Men Jobs forfatter nekter seg ingenting!

            I kapittel 37 avsluttes talen til den unge Elihu. Så åpner kapittel 38 slik, med et brått sceneskift, rett på sak: ”Da svarte Herren Job ut av stormen.” Vi lesere har ikke fått vite at det har blåst opp en storm. Men det er kanskje at naturlig at det stormer når Herren taler. Han sier:

             ”Hvem er det som vil fordunkle min plan med uforstandige ord?

            Spenn beltet om livet som en mann,

            så vil jeg spørre deg, og du skal svare.”

 Job har hatt tusen anklagende spørsmål til Herren, og hadde kanskje ventet seg å få svar fra Herren når han opplater sin røst. Men Herren sier med en gang at det er Job som skal spørres. Og så fyrer Herren, i vers to til sju,  av en rekke retoriske spørsmål til Job.

             ”Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll?

            Hvis du har innsikt,

            så fortell meg om det.

            Hvem har fastsatt dens mål

            - det vet du vel?

            Hvem spente målesnor ut over den?

            Hvor ble dens sokler senket ned,  

            og hvem la ned dens hjørnestein,

            mens alle morgenstjerner jublet,

            og alle Guds sønner ropte av fryd?”

 Det Jobs forfatter lar Herren gjøre, er å la Herren presentere skaperverket sitt. Det gjøres med stor poetisk kraft. Atter tenker jeg at forfatteren kanskje er gammel sjømann siden han er så opptatt av havet. Vers åtte til elleve:

 ”Hvem stenget for havet med porter,

da det brøt skummende fram fra dypet,

den gang jeg kledde det med skyer

og svøpte det i tett skodde,

den gang jeg satte en grense for det

og stengte med bom og dører?

Hit kommer du, sa jeg, ikke lenger,

her skal dine brautende bølger stanse.”

 Bildet Jobs forfatter gir oss er av en mektig Gud som taler i stormen, mens den før så taleføre Job lytter stumt til Herrens ord, til strømmen av retoriske spørsmål fra oven.

            Vers tolv og tretten:

             ”Har du noen gang kalt morgenen fram

            og vist morgenrøden dens sted,

            så den tar tak i jordens ender

            og rister de gudløse av den?”

 Vers seksten:       

            ”Har du nådd fram til havets kilder

            og vandret på bunnen av det store dyp?”

 Skulle Job ha svart på dette, mått han svart at nei, han har aldri kalt morgenen fram, han har aldri vandret på havsens bunn. Men Herren venter ikke på svar, han bare dundrer videre:

             ”Har dødens porter vist seg for deg,

            har du sett dørene til deg belgmørke sted?

            Har du skuet  ut over jordens vidder?

             Si fra hvis du kjenner alt dette.”

 Skal Job si fra? Nei, Herren virker virkelig ikke som han forventer noe svar. Vi lesere kan se for oss at Job at dukker seg i stormkastene mens han venter på mer fra sin Gud. Og det kommer.

            Vers 19 til 21:

             ”Hvor går veien til lysets bolig,

            og hvor holder mørket til?

            Så ta dem med dit de hører hjemme,

            du kjenner jo stiene til deres hus.

            Du vet det hvis du har levd så lenge

            at du var til da de ble skapt.” 

Så lenge har ikke Job levd at han var der da lysets og mørkets boliger ble skapt. Det vet leseren. Om det ikke har gått opp for leseren før, vet leseren nå at Gud viser alt han har av muskler for Job. For å si det litt populært: Gud bedriver show off så det forslår.

            Det kommer et spørsmål der Gud opptrer som sjefsmeteorolog for vintervær:

             ”Har du vært der snøen kommer fra,

            har du sett lagrene av hagl?”

 Dette er et av favorittversene mine i boka. Herren skryter av at han har lagre av hagl!

            Slik tenkte menneskene på Jobs tid; at Guden i skyene hadde lagre av hagl som han kunne sende ned over jord og hjorder.

            Disse lagrene er til spesielt bruk:

             ”Jeg holder dem tilbake til trengselstiden,

            til det kommer en dag med krig og kamp.

            Hvordan kommer en dit hvor lyset deler seg,

            og hvor østavinden brer seg over jorden?”       

Hvor kommer isen fra, og rimet? Atter en gang slås jeg av beskrivelsen av hvor kjølig og vinterlig det kan være i Jobs egn.

            Vers 29 til 30

             ”Hvilket morsliv kommer isen fra,

            hvem har født rimet som faller fra himmelen,

            når vannet fryser og blir som stein

            og havdypets flate dekkes av is?”

             Hvem kan knytte og løsne stjernenes bånd?

            ”Kan du knytte Sjustjernens bånd

            eller løse Orions lenker?

            Lar du kveldsstjernen gå opp i rette tid,

            leder du Løven og dens unger?

            Kjenner du stjernehimmelens lover?

            Bestemmer du dens makt over jorden?”

 Her må Job nødvendigvis bli svar skyldig, og han forholder seg da også taus.

            Kapittel 39 har i BIBSEL fått tittelen ”Hvem sørger for dyrene?”, og det handler om dyr, skildret med skarpt zoologisk blikk. Særlig svak er jeg for versene om strutsen. Jobs forfatter må ha vært en kjenner av strutsen, og jeg opplever at han var i det muntre hjørnet da han viet vers 16 til 21 til denne fuglen som ikke kan fly.

             ”Strutsen slår lystig med vingene,

            men flyr ikke som storken med sin fjærham.

            Den legger eggene sine på marken

            og lar dem varmes opp i sanden.

            Den glemmer at en fot kan knuse dem,

            at markens villdyr kan tråkke dem ned.

            Den er hard mot ungene sine,

            som om de ikke var dens egne.

            Den har ingen bekymring for at dens strev skal være forgjeves.

            For Gud har ikke gjort den klok

            og har ikke gitt den forstand.

            Men når den flakser opp i været,

            skratter den av hest og rytter.”

 Så taler Gud om hesten, om hesten brukt i kamp og strid, og om ørnen. Det er som om Herren mens han holder på med disse utlegningene helt har glemt Job. Så får han plutselig øye på ham igjen, fyrer av et kort og konsist spørsmål og krever svar:

             ”Herren fortsatte å tale til Job. Han sa:

            ’Du som klager på Den Allmektige,

            vil du føre sak mot ham?

            Svar, du som klandrer Gud!”

 Nå er leseren naturlig nok spent på hva den oppkjeftige Job vil svare når han endelig er kommet i dialog med Gud. Leseren venter seg en tirade om rett og urett, om lidelse og straff.

          Ja, gå til sak mot Gud, gjør det Job!

          Men det som kommer blir et antiklimaks. Det er som om piffen helt har gått ut av Job.

         ”Da svarte Job og sa til Herren:

’Nei, til det er jeg for liten.

Hva skulle jeg svare deg?

Jeg legger hånden på munnen.

En gang har jeg talt og tar ikke mer til orde,

to ganger talte jeg og sier ikke mer.”

Herren svarer, i kapittel 40. Og nå velger jeg å gå til den gamle slektsbibelen min, Bibelen eller Den Hellige Skrift indeholdende det Gamle og Nye Testamentets kanoniske Bøger tilligemed det Gamle Testamentets apokryfiske Bøger. Denne bibelutgaven ble utgitt av Det Norske Bibelselskap i 1882, trykt – med gotisk skrift - hos Grøndahl & Søn i Christiania. Det er en flott utgave med lærbind og gullsnitt. Den har jeg arvet fra Thorne-slekten på min mors side.

            Det var i denne hundre år gamle boka jeg i 1984, i hagen på Røde Kors Hospital i Oslo, noterte i margen at ”Gud skremmer  Job med Leviatan.”

            Slektsbibelen har en forklarende innledning til hvert kapittel, som ikke finnes i Bibelselskapets nyere utgivelser. Foran kapittel 40 står det:

                        ”Herren formaner Job ydermere til at erkjende sin Ubesindighed og betænke Guds store Magt, som han beviser ved Torden og ved at undertrykke de Stolte, 1-9, særdeles byder han ham betragte Behemoth, 10-19, og Leviathan, hvilke Gud have skabt, 20-28.”

 Jeg må innrømme at jeg er svak for språket i de gamle bibelutgavene. I slektsbibelens vers en til fire heter det:

             ”Og Herren svarede Job av en Storm og sagde:

            Bind nu om dine Lænder som en Mand; jeg vil spørge dig og undervis du mig!

            Skal du og gjøre min Dom til Intet? Skal du dømme mig at have handlet ugudelig,

            for at du kunde være retfærdig?

            Har du da en Arm som Gud, og kan du tordne med Lyd som han?”

I BIBSEL fra 1978 lyder de samme versene slik:

             ”Da svarte Herren Job ut av stormen:

            ”Spenn beltet om livet som en mann!

            Jeg vil spørre deg, og du skal svare.

            Vil du dra min rettferd i tvil,

            legge skylden på meg, så du får rett?

            Har du så sterk en arm som Gud,

            runger din røst som hans?”

 Leseren venter seg nå en runde med spørsmål fra Gud og svar fra Job, men noen slik runde kommer ikke.

         Isteden taler Herren til Job, som om Job skulle være hans likemann og selv ha nærmest guddommelig makt. Her er vers fem til ni i slektsbibelens språkdrakt:

             ”Pryd dig nu med Høihed og Ypperlighed, og ifør dig med Ære og Hæder!

            Udspred din Vredes megen Grumhed, og se hver en Hovmodig og fornedre ham!

            Se hver en Hovmodig (og) ydmyg ham og knus de Ugudelige på deres Sted!

            Skjul dem i Støv tilhobe, bind for deres Ansigt i det Skjulte!

             Og da  vil jeg, jeg ogsaa bekjende om dig, at din høire Haand kan frelse dig.”

 Språkbruken er sannelig sterk. Her skal de hovmodige fornedres, ydmykes og knuses.

            I den mer moderne, men ikke veldige mye mer moderate, språkbruken i BIBSEL lyder de samme versene:

             ”Så pryd deg i høyhet og storhet,

            kle deg i heder og herlighet!

            La bare din vrede rase,

            Slå alle hovmodige ned med ditt blikk!

            Ja, se på de stolte og bøy dem i kne,

            tråkk de gudløse ned på stedet!

            Gjem dem i jorden, alle sammen,

            og steng dem inne der i det skjulte!

            Da skal jeg også prise deg for seieren

             du vant med din høyre hånd.”

Fortellingen tar, når den nærmer seg slutten, en vending mot dyrelivet igjen.

Kapittel 10